Lærings-og motivsjonsteori: Sosiokulturell teori med vekt på Vygotskys tanker

Det finnes ulike retninger innen motivasjons-og læringsteoriene. Behavioristisk teori vektlegger de ytre påvirkningene mens kognitiv teori legger mer vekt på det indre i en læringsprosess. Jeg har valgt å se litt nærmere på sosiokulturell teori da denne legger vekt på både individet og fellesskapet, og ønsker å oppheve skille mellom disse. Den russiske teoretikeren Lev Vygotsky (1896-1934) er en sentral person i den sosiokulturelle teorien. En teori som ikke fikk stor innflytelse i vestlig psykologi da Vygotsky levde, men som har fått mer innpass de siste tiårene. Læring har i det siste århundre vært i hovedsak noe som skjedde i individet. I dag dreier diskursen seg om at samspillet med læreren og øvrige omgivelser har fått større innflytelse på hvordan en tenker at individet lærer. Vygotskys teori baserer seg på marxisisme som filosofi. Viktige punkt i teorien er hvordan menneskets levevilkår påvirker hvordan en lever, og hvilke redskaper, også mentale, mennesket kan bruke for å forbedre sine levevilkår og hvordan mennesket i samspill oppnår større mål enn dersom det står alene. Språket som redskap er sentralt. Den proksimale utviklingssonen er et annet viktig element i Vygotskys teori: det en elev kan klare med hjelp i dag, klarer den alene i morgen (Imsen, 2005, s.251-260)

 

Vygotskys teori og bruk av denne i praksis

I motsetning til Piagets teori hevder Vygotsky at utviklingen hos barnet skjer først på det sosiale plan og så på det psykologiske plan. Individuell tenkning utspiller seg fra sosial aktivitet og ikke omvendt(Imsen, 2005, s254-255).Mennesket blir stimulert i en sosial setting, deretter kan det utvikle tanker rundt det som det har opplevd. Utvikling kan ikke tas ut av sammenheng , men en må se på både biologi og miljø samtidig. Et viktig redskap til å tilegne oss kultur og felles kunnskaper er språket. En kan spørre seg hvordan barnet internaliserer den kulturen det vokser opp i og de normene som finnes i fellesskapet. Vygotsky i Imsen (2005, s.255-258) forklarer det slik at språket spiller en sentral rolle.

Språket blir brukt i samspill og kommunikasjon med andre, men en bruker også språket til å snakke med seg selv, for å utføre ulike handlinger, og etterhvert for planlegging og gjennomføring. Også kalt den egosentriske talen. Et viktig moment i Vygotskys tanker er forholdet mellom stimulus og respons. Han utvider denne modellen med et tegn , en «hjelper». Språket er hjelperen for utviklingen av barnets tanker (Imsen 2005, s.255-258)

 

I den sosiokulturelle teori er ikke fokus på intelligens,men at alle har et potensial som en kan bygge videre på. Alle kan lære og alle har gode evner på forskjellige områder. Hvor Piaget gjerne har fokus på at utvikling er aldersbestemt og at det finnes typiske trekk for alderen, kan en tenke seg at Vygotsky ser de individuelle forskjellene uavhengig av alder. Jeg støtter Vygotskys tanker om utviklingssonene, og at en ved hjelp av en voksen eller en annen som kan mer enn eleven selv, kan en strekke elevens grenser for hva denne kan. Med dette perspektivet på læring kan en si at tavleundervisning, som en har gått mer vekk i fra, likevel være en god undervisningsmetode. Da læreren er mesteren som forklarer på tavla og samtidig bygger opp under elevene sine spørsmål og svar. Det kan gjerne diskuteres om en får med seg alle elevene på denne måten, da noen gjerne er mindre utadvendte enn andre, men ved bruk av ulike undervisningsmetoder kan en gjerne sikre seg at flere lærer stoffet. Læreren eller en elev som kan mer blir en mediator mellom eleven og det som skal læres. På denne måten støtter en eleven i å utvikle seg, og til å ta til seg læring på en måte som gir mestringsfølelse , noe som igjen vil føre til motivasjon. Et annet eksempel fra praksis kan være skoler hvor der praktiseres aldersblanding. Grupper hvor elever fra ulike klassetrinn utfører oppgaver eller prosjekt i sammen. De eldre elevene som gjerne kan mer kan hjelpe de yngre og mer uerfarne, samtidig som de selv får brukt sine egne ord til å forklare begrep. Dette kan føre til økt forståelse for tema. Ved at elevene forklarer noe til andre elever, kan en gjerne lette forståelsen for et tema, da jevnaldrene bruker det samme språket og utrykkene.

 

I følge Imsen (2005, s.261-263) var Vygotsky opptatt av at læring er et resultat av sosialt samspill. Han var også opptatt av at elevene skulle få utfordringer. Undervisningen burde alltid ligge et steg foran elevene. Dette bygger opp under § 1.3 i Opplæringsloven som omtaler tilpasset opplæring (1998). En skal gå ut i fra eleven sine forutsetninger og bygge videre på dette. Jeg deler Imsens (2005, s.260-262) tanker om at det derfor begrenser seg hvor mye en kan styre og planlegge undervisning, da en praktisere etter tilpasset opplæring og alltid være et steg foran elevens utviklingen. Det er viktig å huske at en ikke kan planlegge utviklingen til eleven. Mens Piaget i Imsen (2005, s 244) fokuserte på modenhet, vil jeg si at Vygotskys teori legger til rette for at det finnes ulikheter og at en må legge opp undervisningen deretter. Det er slik jeg ser det viktig å ha en plan, men at en likevel gir rom for endringer undervegs.

 

Uansett pedagogisk teori for læring-og motivasjon man måtte foretrekke i sin praksis som lærer, er det viktig å være bevisst at undervisning nødvendigvis ikke fører til læring (Lyngnes & Rismark, 2007, s 45-47). Målet med undervisning er at noen skal lære noe. Å gjennomgå pensum er derfor ikke en måte å sikre seg at elevene har oppfattet og tatt til seg stoffet. Jeg tenker at å gi muligheten for elevene å forklare selv hva de har lært, gjerne ved hjelp av grupper eller ved diskusjon i klassen er en god måte for å se om de har forstått. I praktiske fag er det å praktisere samtidig som en kan forklare hva man gjør både en god lærings-og vurderingssituasjon. Dette vil jeg si bygger på Vygotskys tanker om språket som psykologisk redskap i utviklingen.

 

Avslutning

Ved å oppsummere viktige punkt i sosiokulturell teori etter Vygotskys arbeid, finner man at språket har en nøkkelrolle. Aktivitet og samspill med andre, og støtte og veiledning fra noen mer erfarne er viktige elementer. En må se individ og samfunn i sammenheng og ikke separert. I undervisningen må det foreligge en plan, samtidig som læreren må kunne være fleksibel i forhold til planen, da det kan være vanskelig å forutse hvordan utviklingen vil bli. Læreren spiller også en sentral rolle som leder, og har ansvar for at elevene lærer. Det er viktig at elevene selv ikke blir overlatt alt ansvar for læring, da eleven har bruk for utfordringen som læreren kan gi denne.

 

Litteratur:

Imsen, G (2005) Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi. Oslo: Univeristetsforlaget

Lyngsnes, K. & Rismark, M.(2007) Didaktisk arbeid Oslo: Gyldendal Norske Forlag

Opplæringslova (1998) LOV-1998-07-17 nr 61: Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. Hentet 27.09.2013 fra

http://www.lovdata.no/all/tl-19980717-061-001.html#1-3